You can like the life you're livin' or you can live the life you'd like

Et ønske om å lære noe nytt, få litt trim og komme seg litt ut har til nå resultert i deltagelse på 6 forestillinger på Sandnes Kulturhus for fulle saler. Nå skal det vel i sannhet innrømmes at de aller aller fleste publikummerene ikke kom for å se meg steppe, men for å se sin håpefulle 4 åring trippe usikkert over den store scenen etter snømannen Kalle, hiphop dansere med live rapper eller et av de andre utrolig stilige numrene som ble vist på Steps sitt show i helga. Men de fikk også se 13 smånervøse ferske steppere som hadde full tillit til at Lillian sin koreografi skulle få det til å se ut som om vi var mye flinkere enn vi egentlig er. Og det ikke koreogrsfien maktet, håpet vi kostymene skulle ta seg av. Og da salen kom med et unisont WOW da vi kastet lusekoftene og sto i turkise charlestonkjoler, kunne jeg konstatere at kostymene hadde sin effekt. Det var moro å stå på scenen igjen! Det var moro å få til noe vi akkurat har begynt å lære og få så mange gode tilbakemeldinger. Jeg er allerede meldt på neste semester. PS for de som lurer, overskriften står fint for egen regning, men er også første linja i låta vi danset til "nowadays" fra Chicago........

Så har man plutselig kommet til et nytt kapittel i livet. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle komme til å befinne meg akkurat her, men sånn er det. så får vi bare se framover og håpe på at vi alle sammen skal klare å komme styrket ut på den andre siden. Hvis vi klarer å hjelpe hverandre og styrke hverandre istedenfor å bryte hverandre ned, har jeg et håp om at vi skal klare dette også. At vi har enestående familie rundt oss er til stor hjelp. En skjebnens ironi er barnestykket vi hadde premiere på i går og i dag. det ble plutselig et aktuelt tema for oss. Derfor skal hele familien på teater i ettermiddag og se hjalmar slite med å takle tankene rundt mor og far sin skilsmisse. Han får god hjelp og trøst av Flode. Så til dere tre som leser denne bloggen; vær en Flode for oss!!

Dancing in the moonlight...

Okei. Første dansetime overstått, og jeg klarer fremdeles å komme meg ut av senga uten hjelpemidler! Hvor man føler deg som et barn igjen i slike situasjoner. Det er som å begynne på skolen igjen. Ny klasse. Først er jeg redd for at jeg ikke skal kjenne noen der. Ved nærmere ettertanke blir jeg nervøs for om det faktisk er noen jeg kjenner der. Det er på mange måter lettere å være dårlig til noe uten at noen du kjenner ser på! Så blir jeg engstelig for at jeg er den eldste i klassen. Eldst og nybegynner!! Ettersom jeg går forbi studio etter studio med små vinduer ved døra, blir jeg nervøs for om jeg er den eneste som ikke har gått her i mange år. Alle ser ut som om de omtrent er født her. Alle er så flinke. Men jeg har bestemt meg for å gjøre dette, og jeg vet det kommer til å bli moro, so here I go!

Jeg er ikke eldst! jeg er ikke den eneste som ikke har gått her i mange år, og under over alle undre der jeg sitter og venter, så dukker det opp en kjenning som har minst like mange kvaler som meg. Og i tillegg til alt det andre bekymret min venn seg for om han kom til å bli eneste gutt i klassen. Det ble han ikke!! Jeg skal ikke si jeg kjenner vedkomne veldig godt, men sånt må man se stort på i denne sammenhengen. De to siste årene har vi jobbet på samme sett flere ganger, produksjoner jeg har mange gode minner fra.

Noen instruktører kjører full guffe i første time for å vise at dette blir pes. Ikke så med denne dama. Men jeg tror jeg er litt rusten i hukommelsen; det var da aldri så vanskelig å huske koreografi før????? At vi gikk gjennom samtlige grunntrinn i første time burde da være lett match å huske!!! Og hvorfor går det ikke an å få med seg både armer og bein på en gang? Jeg gleder meg til neste onsdag. Da skal jeg steppe igjen. Må bare få løsnet litt på jernene så de gir enda mer lyd (eventuelt stramme de til igjen hvis jeg ikke fikser koreografien slik at mine feiltrinn ikke blir avslørt...).

Ginger Rodgers, you've got competition!

Første skoledag!

Og hva har det med meg å gjøre? Jeg går ikke på skolen lenger. Ikke at jeg ikke har lyst, men sånn er det nå med den saken. Men like fordømt sitter jeg her med leksene; en stabel bøker som der skal legges bokbind på. Hva er dette? Kjære skolebokforleggere. Det må da gå an å lage et slitesterkt bokomslag så man ikke trenger gjøre dette! Og tenk på all den ekstra vekten av papir i tillegg til den bør ungene allerede bærer i form av bøker. Min kloke datter kom med enda et adekvat innlegg i bokbinddebatten. I dag er det slik at ungene ikke kan reise en tur til byen og gå på museum fordi de da må betale bussbillett og skolen skal være gratis for alle; det såkalte gratisprinsippet. Men dette prinsippet slutter plutselig å gjelde når det gjelder å få det fordømte bokbindet på skolebøkene. Jada de får låne gratis bøker på skolen, men disse bøkene skal utstyres med bokbind. Dette er et krav fra læreren, det er lekser, skal gjøres til neste dag og straffes med anmerkning hvis man ikke har gjort det. Hallo lærere, bokbind er ikke gratis. Nåja, jeg skrider til verket. Har noen års øvelse etterhvert. Men en ting vil jeg si; jeg vil ha glans og stjerne i anmerkningsboka når jeg omsider får gjort leksene mine i år også!!

blogg? jeg?

Lurer på om jeg blir mer meg om jeg prøver å beskrive meg på en blogg, eller om jeg vil forbli like uforståelig både for meg sjøl og mine omgivelser. En venn av meg stilte seg uforstående til at jeg var venn med meg sjøl (det vil si at mine ulike personligheter på facebook hadde hverandre registrert som venner hos hverandre). Men omsider har jeg kommet i harmoni med meg sjøl, og da er det vel naturlig at jeg er min egen venn. Det er lett å svikte seg sjøl i kampen for å tekkes andre. Man burde egentlig alltid være sin egen beste venn........

Så gjenstår det å se om det er bare meg som leser dette også, eller om det finnes håp....